VG Nett skriver i dag om denne fantastiske saken hvor et kott satt fanget inni et annet kott. Imponerende. Regner med det blir rettet etterhvert, så jeg tar med en liten skjermdump. Hensikten er på ingen måte å le av saken, den er tragisk nok. Men det er litt tragisk at det skal gå SÅ fort på desken også!
Jeg starter sommerferie i dag, så oppdateringene her på Ordlysten blir sikkert litt mer sporadiske framover. Det betyr likevel ikke at jeg ikke vil snike meg innom og skrive litt når jeg oppdager grove språklige overtramp. Lover!
Det påstås at man blir journalist fordi man ikke er så innmari god i matte. Meget mulig, sier jeg etter å ha lest denne saken fra Dagbladet. For hvilken effektivitet!
Gabriele Paolini er 33 år gammel. Med andre ord har han levd i overkant av 12.000 dager (33×365 = 12.045). På den tida har han rukket å kuppe mer enn 20.000 live-innslag på tv, hvis vi skal tro Dagbladet. Jeg tror at særlig de innslagene han har bidratt til i søvne, mens han spiser eller sitter på do må være underholdende - for slikt må han vel omtrent ha gjort for å sette denne temmelig uslagbare rekorden…
Takker til Tord for godt innspill til bloggen!
“Kjørte inn i urmaker” melder Aftenposten i overskrift på både nett-fronten og på artikkel i dag. “Stakkars mann,” tenkte jeg, til jeg skjønte at det nok er en urmakerforretning som har fått gjennomgå.
At de i tillegg karakteriserer det hele som et “sjokkbrekk” skal jeg ikke kommentere engang…
Ingen direkte språklig feil i dag, derimot en kommentar på en klassisk journalistvri som ikke alltid fungerer.
Leser i VG om formiddagens busstreik i Trondheim. Sakser ingressen: “Leder i Buss- og Sporveisbetjeningens Forening, Ole Roger Berg, anslår at 50.000 passasjerer blir rammet av busstreiken i Trondheim.”
Ikke noe språklig galt, som sagt. Men ville det ikke vært mer inspirerende for leseren å få vite hva uttalelsen var først, og deretter hvem som har sagt det? Altså noe sånt som at “50.000 passasjerer blir rammet av busstreiken i Trondheim, anslår…”?
Snublet inn hos Teknisk Ukeblad, som skriver at kraftbransjen “ikke kan være bekjent med” å ha så lav kvinneandel som de har.
Men man er da virkelig bekjent av noe? Eller kjent med, hvis det er spørsmål om man har kjennskap til en problemstilling? Alternativt er det kanskje snakk om noe man ikke kan stå for. When in doubt, rephrase!
Det nærmer seg ferietid, og mange surfer avisenes reise-nettsider. Jeg også. På denne sida henviser Aftenposten til ViaMichelin, og sier de har en tjeneste som regner ut økonomisk reiserute, inkludert bensinforbruk og toll.
Riktignok heter det “toll road” på engelsk, men snakker vi ikke om bompenger på norsk?
Det er alltid morsomt med flinke band. Men enda morsommere blir det med lett språkforvirrede journalister, som i denne saken fra Adresseavisen. Om bandet Podium skriver Adressa at de har “bemerket seg med” låta “Lystgass”.
Det klinger meget merkelig i mine ører. Da blir jeg litt glad når det klinger merkelig i Bokmålsordboka også. For vanligvis er ikke “bemerke” et verb, med mindre man kommer med en bemerkning - derimot gjør man seg bemerket. Og det må vel kanskje være sånt som foranledninger bemerkninger?
Siden jeg allerede har bekjent min lengsel etter “Sex og singelliv”-filmen OG min irritasjon over feilstaving av navn/fenomener det er lett å sjekke stavemåten på, må jeg i dag henge meg opp i fagbladet Journalisten.
At nevnte film har fått masse gratisreklame i norske medier, skal jeg ikke nekte for. Men journalisten kunne da så lett ha fått stavet navnet på filmen/fenomenet riktig? Ikke “Sex in the City” men “Sex AND the City“. Eller godt norsk “Sex og singelliv“.
Enda mer irriterende blir det selvsagt at filmnavnet er korrekt skrevet (på engelsk, vel å merke) i avisoppslagene som brukes som illustrasjon. Dét er litt flaut, altså.
Sakser denne undringen fra Normedia, og prøver å finne svaret:
“Sitter her i vårt nye millennium og stusser plutselig over følgende i
forbindelse med en tekst der tidsangivelse er angitt både som “på
syttitallet”, “utover 80-tallet”, “i løpet av 1990-tallet”, “nittitallet” og
så videre, og blir litt i tvil over hva som er gjeldende/best praksis.
Jeg slo opp i NTBs “rettskrivningsbibel” (1995-utgaven), men her finnes
ingenting om dette. Noen søk på Retriever og Google viser at praksis spriker
overalt.
- “åttitallet”
- “80-tallet”
- “1980-tallet”
Forslag? Noen gode argumenter for det ene eller andre? “
Jeg fant et argument - i alle fall har Språkrådet anbefalt begge deler. Altså både 30 og tretti. Men de anbefaler “årene/åra” heller enn “tallet”. Så da er vi kanskje like langt?
 | Abelone Byrkjedal på Du verden, så effektiv! |
| Abelone Byrkjedal på Så lett å sjekke, da! |
 | Tord på AU! |
| Tord på Engelsk og norsk - igjen… |
 | martin h. jensen på Så lett å sjekke, da! |
Ingeborg Volan