“Næh, Ingeborg, kom og hør hva de får seg til å skrive i Adressa i dag!”
Jeg kan høre stemmen til pappa inni hodet mitt hver gang jeg holder på å skrive noe dumt. For en oppvekst med en kritisk språkfantast av en far er den beste påminnelsen på det journalister gjerne glemmer: Det sitter lesere der ute. Og de har en mening om det vi gjør. Så enten vi skriver godt eller dårlig, er det noen som har en mening om oss. For ikke å snakke om at vi har meninger om oss selv – og om hverandre, for det er vel neppe noe journalister liker bedre enn å hakke på andre yrkesfeller.
Tittelen på denne posten er et godt redigeringsprinsipp. Dessuten er det et fint utgangspunkt for det denne bloggen skal handle om, språket i norske medier. Språkblomster og -ugress, det finnes mye av begge deler, og det vil alltid være noe å kommentere for en språknerd som meg. Og for dere, håper jeg.
