“I utmåling av boten er det tatt hensyn til tilståelse fra mannen,” heter det i denne notisen fra Nordlys.no. Et klassisk eksempel på språklig sløvhet fra journalistens side – kildesmitte. Vi adopterer språket kilden for saken har brukt. Da ender vi opp med fagspråk (i dette tilfellet fra rettsvesenet) heller enn folkespråk. Det vi egentlig mener, er at mannen fikk lavere bot fordi han har tilstått. Hvorfor skriver vi ikke bare det? I mange notiser leser vi også at “mistenkte ble pågrepet på bopel”, som er det politiet skriver i loggen. Hvorfor ikke skrive at han ble tatt hjemme?
På skrivekurs på Institutt for journalistikk er dette en gjenganger. Journalister er dessverre kjempeflinke til å la seg smitte av kildene. Et mye brukt eksempel er fra Gudbrandsdølen Dagningen, der det skrives om “strekningsbasert automatisk trafikkontroll”. De fleste lesere vil ramle av etter “strekningsba….” – mens vi kanskje hadde fanget dem ved å kalle det en ny type fotoboks?
Journalistens språklige oppgave er å oversette fra ekspertspråk til vanlig norsk – ikke å smiske med kildene ved å bruke dagligspråket deres. Men det glemmer vi dessverre for lett.
Veldig bra sagt!
Comment av Anita — 13/05/2008 @ 09:03 |
[...] Volan @ 3:25 pm Tags: Harstad Tidende, kildesmitte Har skrevet om kildesmitte før, både i Nordlys og i Adressa på nett. I dag er det Harstad Tidende som er synderen, journalisten har adoptert [...]
Pingback av Hva er omdømme, egentlig? « Ordlysten — 05/01/2009 @ 15:25 |
[...] sak fra Østlendingen fra for halvannen måned siden. Jeg har tidligere skrevet om kildesmitte, og har nevnt formuleringen “strekningsbasert automatisk trafikkontroll” – da i Gudbrandsdølen [...]
Pingback av Hva søren er strekningsbasert ATK? « Ordlysten - om medier, språk og mediespråk — 01/03/2009 @ 08:55 |