Hva søren er strekningsbasert ATK?

Jeg har researchet et gjeste-blogginnlegg jeg skal skrive på en ny statlig språkblogg. Veldig hyggelig å bli spurt, mer om det senere.

Men i researchen snublet jeg over en sak fra Østlendingen fra for halvannen måned siden. Jeg har tidligere skrevet om kildesmitte, og har nevnt formuleringen “strekningsbasert automatisk trafikkontroll” – da i Gudbrandsdølen Dagningen.

Så fant jeg altså denne overskriften hos Østlendingen: Strekningsbasert ATK i Østerdalen?

En ting er det sløve forholdet til statens begreper og hva det egentlig betyr (gjennomsnittsmåling av fart). Noe helt annet, og mye verre, er det å putte det i en overskrift. Overskriften skal få meg til å klikke på saken. Her klarte vi vel det helt motsatte (eller, jeg klikket jo av ren språklig interesse, men jeg tviler vel på at saken var noen stor klikkvinner for Østlendingen).

Hva er omdømme, egentlig? Eller destinasjon?

Har skrevet om kildesmitte før, både i Nordlys og i Adressa på nett. I dag er det Harstad Tidende som er synderen, journalisten har adoptert begrepsbruken fra kilden ganske ukritisk.

“Omdømme på Harstadkonferansen” er tittelen. Og i ingressen fortsetter det:

Omdømme i ulike former blir temaet på Harstadkonferansen 16. januar. Dit kommer blant andre Ole Paus med foredraget Grenseløs time.

Altså både tittel og ingress med ordet “omdømme”, uten at jeg egentlig får vite hva det betyr. Det handler naturligvis om rykte og popularitet i en eller annen forstand. Men hvorfor kan ikke journalisten skrive dét, da?

Edit: Fant jammen et grovt eksempel hos Gudbrandsdølen Dagningen også: “Gode tall for destinasjonene”. Med ingressen “Samtlige skidestinasjoner i vårt distrikt rapporterer om gode tall etter jule- og nyttårsfeiringen” og brødteksten “Hafjell som er vår største alpindestinasjonen hadde en flott jul og nyttårsomsetningen i fjor”, klarer jeg kanskje å tenke meg til at en destinasjon er det samme som et reisemål - eller et skianlegg, i denne sammenhengen. Sånn går det når man klipper og limer fra pressemeldinger…

Når kilden styrer språket

“I utmåling av boten er det tatt hensyn til tilståelse fra mannen,” heter det i denne notisen fra Nordlys.no. Et klassisk eksempel på språklig sløvhet fra journalistens side – kildesmitte. Vi adopterer språket kilden for saken har brukt. Da ender vi opp med fagspråk (i dette tilfellet fra rettsvesenet) heller enn folkespråk. Det vi egentlig mener, er at mannen fikk lavere bot fordi han har tilstått. Hvorfor skriver vi ikke bare det? I mange notiser leser vi også at “mistenkte ble pågrepet på bopel”, som er det politiet skriver i loggen. Hvorfor ikke skrive at han ble tatt hjemme?

På skrivekurs på Institutt for journalistikk er dette en gjenganger. Journalister er dessverre kjempeflinke til å la seg smitte av kildene. Et mye brukt eksempel er fra Gudbrandsdølen Dagningen, der det skrives om “strekningsbasert automatisk trafikkontroll”. De fleste lesere vil ramle av etter “strekningsba….” – mens vi kanskje hadde fanget dem ved å kalle det en ny type fotoboks?

Journalistens språklige oppgave er å oversette fra ekspertspråk til vanlig norsk – ikke å smiske med kildene ved å bruke dagligspråket deres. Men det glemmer vi dessverre for lett.